Utbygging og gjenoppbygging i flomutsatte områder

Ikke før vannet etter ekstremværet «Hans» har trukket seg tilbake, har diskusjonen om hvorvidt vi skal gjenoppbygge eksisterende bebyggelse i de mest utsatte områdene startet.

Slik det også var etter flommen på Østlandet i 2011 og 2013, og for ikke å glemme den store flommen i 1995 (som fikk tilnavnet Vesleofsen), hvor det ble gjort enorme skader.

Hva som blir den nye «værnormalen» fremover er vi ganske sikre på; den globale oppvarmingen vil passere 1,5 grader °C sammenliknet med førindustriell tid i løpet av de neste 20 årene, og selv om verdenssamfunnet skulle klare å redusere klimagassutslippene, vil likevel den globale temperaturen fortsette å stige mot midten av århundret fordi det tar tid før man ser effekten av eventuelle utslippskutt. Det vi også vet, er at Norge blir både våtere og varmere, og at ekstremvær som vi opplevde nylig vil forekomme hyppigere.

De tekniske bestemmelsene som angir hvilke sikkerhetsnivåer som skal legges til grunn ved regulering og utbygging i fareområder finner vi i forskrift om tekniske krav til byggverk (TEK17) kapittel 7. Dette kapitlet er hjemlet i plan- og bygningsloven § 28-1, som presiserer at det skal være «tilstrekkelig sikkerhet» mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold.

Tilstrekkelig sikkerhet for flom angis gjerne med et visst antall års gjentaksintervall, som forteller hvor ofte en flom eller stormflo av samme størrelse vil opptre med største nominelle årlige sannsynlighet. En 20-års flom betyr at det er 5 % sjanse for at det samme skjer hvert år. Beregning av gjentaksintervall for flom og stormflo er basert på historiske observasjoner og målinger. Usikkerheten med denne modellen er at dersom naturskader forekommer stadig hyppigere, vil det kanskje medføre at en 50-års flom i nær fremtid representerer en 20-års flom. Det betyr i så fall at en 50-års flom etter dagens nivå vil komme 2,5 ganger så hyppig som i dag.

Hva gjør myndighetene?

Nedbøren får vi ikke gjort noe med, men forvaltning av vannmassene med påfølgende naturskade i form av ras og flom har vi mulighet til å påvirke. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide la i juni fram stortingsmeldingen «Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn», om hvordan regjeringen vil gjøre samfunn og natur mer robust i møtet med klimaendringene. Her står det at regjeringen vil «legge frem en ny stortingsmelding om flom og skred». Utfordringen er at dette begynner å haste. Myndighetene må se på alternativer til dagens sikkerhetsnivåer, hvor kriterier må være basert på topografi og geologiske forhold, infrastruktur og natur- og arealforvaltning. Det må snarest avsettes arealer til overvannbehandling, skogplanting som vern mot skred, etablering av bunnlastsperrer i utsatte tettbebyggelser og ikke legge alle elver byene i rør – for å nevne noe.